Opeltreff 2017 Hove

Publisert av Aslak Skripeland den 29.03.18. Oppdatert 23.10.20.

Mitt navn er Aslak Skripeland, jeg er leder i Sørlandsavdelingen, som vi selv kaller Sørlandsregisteret. Grunnet min maritime bakgrunn og frykten for å bli kalt «treffgeneral», ga jeg meg selv tittelen «treffadmiral». Tiden vil vise om det er admiraler eller generaler som arrangerer de beste biltreffene, mens jeg på min side mener Opel med sine flåtenavn passer best i maritime omgivelser.

 

For å gi et riktig bilde av oppvarmingen til årets treff, kan det være viktig å nevne når forberedelsene begynte. Utfordringen ble gitt til min bror Oddbjørn på treffet ved Torpo 2016. Jeg kunne ikke være med, siden jeg som så ofte ellers, er på jobb på sjøen. Min turnus har denne effekten at jeg kun ved de beste omstendigheter rekker treffet annethvert år, ellers er det «business as usual». Utfordringen ble så behandlet etter at jeg kom hjem, og det satt langt inne hos en fersk lokalavdeling (etab. l. Nov 2015) å påta seg dette store ansvaret. Men selv om beslutningen trakk ut på høsten, var det mye lovord å hente hos veteraner i Opelregisteret. Vi skulle få hjelp til alt vi trengte og fikk svar på alle spørsmål. Litt tvilende samlet vi oss rundt et «ja» til å arrangere, nervøse for resultatet. Jeg på min side hadde dobbeltsjekket at min turnus betød at jeg var hjemme på det aktuelle tidspunktet, så jeg fikk vel bare trå til om det behøvdes. Min arbeidsgiver derimot hadde litt andre planer. De bestemte seg for å velte om på hele turnusplanen. De ga beskjed om at de eventuelt ville snu om på hele systemet, bare ikke når og hva dette betød. Litt ampert proklamerte jeg at noen «har påtatt seg ansvar i motorhistorisk interesse dere ikke våger å forpurre! ». Litt lettere frustrert spurte de når dette eventuelt gjaldt og hva det involverte. Et par uker senere fikk alle ansatte ny turnus og rotasjon, og jeg var «heldig» som fortsatt kunne konstatere at jeg var hjemme til treffet. Om det var den ampre stemningen som avgjorde vites ikke, men jeg var bestemt. Dette treffet var mitt ansvar og der skulle jeg være. Så fulgte forberedelser som forløp ganske stille og rolig, jeg vurderte flere plasser å arrangere og valget falt på Hove. En erfaren arrangør for både store og små, som kunne hjelpe oss med meget, gi gode råd og var veldig gode å kommunisere med. Det var også utrolig mye areal å velge mellom, men timing var viktig. Vi rakk akkurat å få inn Opeltreffet før «Idrettsleiren» med 2000 påmeldte skulle flytte inn. Hove er et populært sted og resten av sommeren var fullbooket. Så fulgte mere forberedende arbeid i treffkomiteen. Dette ble litt utfordrende, fordi som kanskje er naturlig for ferske avdelinger, kom noen og noen falt fra. Til slutt ble vi en god gjeng med meg selv, Oddbjørn Skripeland, Rolf Mjåvatn, Svein Magne Melsæter, Kjetil Schau, Torstein Wallace og Morten Bjornes.

 

Altså ble det klart at andre lokalavdelinger eller styremedlemmer stilte opp for å dra lasset. Flott engasjement fra utrolig hyggelige mennesker! Arbeidet derfra var engasjerende og krevde god kommunikasjon mellom treffkomiteens medlemmer. Oppgaver ble løst og informasjon delt hyppig. Grunnet forlenget turnus og min- dre fritid i oppløpet ble det rimelig hektisk. Det ble flere besøk med leverandører og mye nye erfaringer. Spesielt i møte med lokale leverandører var de utrolig glade for å høre at Opeltreffet skulle være i Arendal, på Hove. Det var noe nytt og annerledes, som mange kunne vise interesse for. Det beviser noe av det folkelige ved Opel.

Men når begynte treffet? For meg selv, Oddbjørn og Svein var det definitivt i gang mandag 19. Juni, når vi endte opp med å pakke treffkonvolutter til 0400 på morgenen. Tirsdagen skulle gå lettere, siden vi nå hadde gjort brorparten av det tidskrevende forberedende arbeidet. Det gikk ikke helt etter planen, da det viste seg at treffkontoret hadde en dobbeltrolle som rotete loppemarked som ikke var ryddet. En pensjonist som hadde misforstått omfanget og oppgaven hadde glemt å rydde, men proklamerte at dette klarte han fint før han sluttet på jobb 1300. Nå skulle han et ærend, men dette ordnet han etter lunsj proklamerte han stolt. Ikke vasket og vi var på nivå med «stier» mellom varene. Litt vanskelig for å tro dette ble ryddet, gikk største delen av tirsdagen med til å rydde ut av treffkontoret, vi skulle jo ta imot de første besøkende neste dag. Pensjonisten var lettere overrasket, men samtidig lettet. Litt senere ville min mor Aud Skripeland ta en sjefsrolle i kiosken og vaske ned alt, hun viste fullstendig kontroll på kiosken fra begynnelse til slutt.

Onsdagen ble på mange måter en treffdag, selv om vi ikke skulle begynne før torsdag. Far Odd Skripeland, Torstein Wallace og Kjetil Schau gjorde en stor innsats på å gjøre utstillingsområdet ferdig i løpet av dagen. Mao var alt klart til storinnrykk på torsdagen. Hans Petter Haugland og Tuva dukket også opp i løpet av onsdagen, med Tuva godt forberedt til å gjøre en kjempeinnsats på loddsalget. Noen hadde meldt sin ankomst onsdag, men det kom enda flere. Kjapp hoderegning landet på et tyvetalls personer til stede på kvelden. Det ble utrolig god stemning og en følelse av at dette blir et knalltreff. Torsdagen forløp stort sett udramatisk, selv om det ble en god arbeidsbyrd på mange. Det kan virke som om den store innsatsen de foregående dagene gjorde seg gjeldende. Nevø Thomas Skripeland og Aud var nå godt etablert i kiosk med kortterminal og alt. Salget gikk strålende og det var alltid noe å både drikke og spise. Trivselen var stor og Svein Magne, pent plassert i egen «furtebu » utenfor treffkontoret, tok imot alle gjestene. Stort sett gikk innflytting godt og alle var fornøyde. Med utstillingsområdet allerede solid etablert var det riktig flott på kvelden å kunne beskue en allerede solid Opel utstilling. Natt til fredag ble noe spesiell.

En sentral del av treffkomiteen skulle endelig få kommet seg løs fra jobb og ned på treffet. Hans inntreden ble noe spesiell, klokken 0230 i lastebil med 1968 Rekord C bakpå. Det mest solbrente eksemplaret vi har beskuet, som han selv derfor hadde navngitt «California» Rekorden. Mest imponerende var det at Rekorden startet og det ble dermed klart at Rolf Mjåvatn ville bli en fargeklatt på treffet. Selv om forberedelsene hans var gått helt i vasken, med flere arbeidsdager og manglende fridager, skulle han være med. Og han ga godt til auksjonen fra sitt omfattende delelager også.

Fredagen skulle selvfølgelig gi oss vår første gråværsdag, intet arrangement på Hove skal være foruten nedbør. Hove festivalen har gitt oss lokale noen minner om dette, om telt som regner bort og deltakere som bader i søle. Vi håpet på å unngå det samme med Oplene på gresset. Det skulle heldigvis ikke bli så omfattende, men ved kjøreturen 1230 skulle det åpne seg ordentlig. Typisk. Jarl Helge Venemyr, daglig leder Opel Auto- Car AS, ringte en time før for å sjekke forholdene. Han lurte på hvor mange som eventuelt ville ta kjøreturen, hvor jeg svarte at om halvparten orker, kommer det nærmere 70. Han ble stum i ett sekund eller to, før han ville ringe tilbake om litt. En halvtime senere håpet han å kunne ha plass til alle, lettere overrasket over det potensielle oppmøtet. I et øsende regnvær tok kortesjen ut fra Hove. Her ble jeg imponert, siden det var ikke noen egnet plass på området til å stille opp kortesje før avreise, måtte en bare forsiktig forsøke å trekke det ut. Rutinerte deltakere på treff kjørte pent, smidig og lagg seg pent på følge. En lang hale av Opler fulgte meg hele veien til Stoa og Auto-Car. Så rutinert var deltakerne, at alle kom frem selv med fredags ettermiddagstrafikk i Arendal rundt seg. Formidabelt oppmøte på 51 biler ved Auto-Car og stinn brakke. Her ble det servert kaffe og god anledning til å titte i alle nye modeller, Opel på sin side sørget for god bemanning og hjalp alle nysgjerrige. Besøk av journalist fra bilbransjens avis ble det også, med påfølgende flott oppslag i deres avis. Været klarnet opp og ble bedre, og alle fant veien lett tilbake til Hove.

Styremøte, treffåpning og Opel ting foregikk utendørs i godt sørlandsvær før det ble middag på Hovestua. Klokken 1930 var det duket for treffauksjon ved auksjonarius Sigve Fredriksen, hvor jeg hadde blitt lovet at denne mannen var perfekt for oppgaven. Det var han og alle satte pris på hans skøyeraktige vesen og flotte humør, og det er ikke til å legge skjul på at Sigve bidro godt til inntekter for treffet. Her må en bøye seg i støvet og takke for alle som bydde på varene, dere er en sentral del for å få økonomi i treffet. Det er like viktig å takke dere som kjøpte lodd og brukte kiosken flittig, dere har alle sørget for god økonomi og hever standarden på treffene. Uten dere er det mye som ikke ville vært mulig. Den utrolig flotte auksjonen ved Sigve var en fin oppvarming til trubadur Bjørn Larsen og fest klokken 2200 på Hovestua. Her var det for så vidt et problem, og det var at solen ikke var gått ned og mange pansere var åpne. Det er vel nærmest naturlig at Opel folket dykker ned under panseret så lenge det er lyst ute, fremfor å trekke inn på fest. Og her var det mye pent å se på. Det ble noen hektiske minutter hvor jeg opptrådte som innkaster, men kvaliteten på trubaduren og manglende sollys avgjorde. Det ble stinn brakke og en utrolig artig fest. Trubaduren på sin side synes Opel gjengen var så fin å spille for, at han fortsatte til 0300 vederlagsfritt. Denne fredagen står som en av de beste jeg har opplevd på treff noensinne, en suksess fra morgen til sent på natt.

Lørdagen begynte med alle bilene flott oppstilt på utstilling, et vakkert syn. Med over 150 påmeldte objekter ble det et rekord oppmøte. Det ble også godt besøkt av mange som ikke hadde meldt seg på, med en godt besøkt Opel gjesteparkering. Siden Hove også er så godt sentralt plassert, ble vi godt besøkt av mange utenforstående, med flere andre bilmerker fra «Agder Motorhistoriske Klubb» innom. Jeg og Svein Magne byttet på å bemanne treffkontoret og stemmesedlene rant inn. Etter klokken 1300 begynte Stein Hagesveen og Torstein Wallace å flittig telle gjennom alle stemmesedlene. For de yngste kom også «Børrebolten» med sitt klatretårn for de som var modige nok til å prøve seg. Fotballkampen ble som nevnt i programmet en «real match» som forløp uten skader. Selv var jeg litt misunnelig på Svein Magne der han blåste i dommer fløyte, mens jeg selv hadde undervurdert fysikken hos mine motstandere. Lettet aksepterte jeg at keeper ønsket å bytte posisjon med meg, og jeg tror min øredøvende pesing var utslagsgivende. Takk.

Så skulle dagen bli lettere kaotisk da Agderposten, vår største lokal/regionsavis meldte sin ankomst. De fortjente selvfølgelig oppmerksomhet, men nå trengte vi egentlig å begynne arbeidet med premier og diplomer. Det ble en flott reportasje, men nå hastet vi, siden det var kun middag mellom oss og premieutdeling. Det ble hektisk, men et kvarter før premieutdeling var diplomer ferdig skrevet. Lettere uforberedt, men ved godt mot stilte jeg og Svenn Oskar Vanderås oss opp for å dele ut premier. Dette forløp smertefritt frem til restaureringsprisen skulle deles ut, den sto nemlig igjen på rommet mitt. Jeg fortalte Svenn Oskar at jeg trengte 5 minutter for å hente denne og ba ham om å «stalle» eller trekke tiden ut. Han sukket litt, mens jeg la på sprang. På vei tilbake kunne jeg konstatere at Sigve Fredriksen hadde foretatt et glimrende pauseshow og underholdt alle i mitt fravær. Bakdelen var at jeg gikk glipp av dette. Restaureringsprisen i seg selv fortjener noen gode ord. Den gikk til Jan Apeland og hans flotte 1933 modell Regent, restaurert på omtrent et halvt år. Både Jan og Frode Apeland har lagt ned utrolig mange timer i å gjenskape en utrolig flott bil. Takk fra alle oss som fikk oppleve dette.

Svenn Oskar fortalte godt om historien bak bilen, som var eid av Frank Ottesen tidligere. Regenten ble laget i kun 800 eksemplarer, men denne bilen var kanskje instrumental i å etablere Opelregisteret. Da Frank skulle finne informasjon om bilen, sendte han brev til GM, men oppdaget at det var lite de kunne hjelpe ham med. Sammen med Sveinung Lie fikk de ideen til å etablere Opelregisteret for å samle mennesker med kunnskap og informasjon om Opel, og resten er historie. Jan og Frode har gjort en formidabel jobb med å bringe et skogsvrak tilbake på veien på så kort tid. Gratulerer. Publikumsfavoritten gikk velfortjent til Svenn Oskar med hans 1910 Docktorwagen. Eldste bil naturligvis også. Denne bilen fra den var påmeldt ble noe av et trekkplaster, det er langt mellom mennesker som ikke viser interesse for et objekt av en slik alder og kvalitet. Spesielt barnehagene som var på tur hadde problemer med å løsrive seg fra denne bilen. Svenn Oskar skal ha en stor takk for å ta jobben med å få denne bilen til treffet, og for at han tar på seg ansvaret med å bevare en slik flott og spesiell bil.

Premieutdeling ble fulgt av loddtrekning, som varte helt til klokken 2300. Det var mye som måtte trekkes, siden giverglede til både lotteri og auksjon hadde vært stor. Her gjorde barna mine Alexander og Elise Skripeland en formidabel innsats der de både trakk lodd og annonserte på tur. De sjarmerte og underholdte, og gjorde far både lettet og stolt, der han slapp unna mikrofonen en stund. Skuldrene senket seg godt utover lørdagskvelden og følelsen av et vellykket treff snek seg inn. Søndagen kom og lovordene ble mange. Takk for alle de gode tilbakemeldingene, og takk til dere alle for å være med og gjøre det til et fantastisk treff. Fra Sørlandet sin side var konklusjonen klar, dette var så hyggelig at dere må gjerne komme tilbake! Takk til dere alle som hjalp meg! Kjetil Noralf Grønning for trykking av alle programmer og stemmesedler. Svein Magne Melsæter for å være motor, dynamo og den som kan alt vi ikke kan. Odd Skripeland for arbeidsmengden, frivilligheten og mentorrollen. Aud Skripeland for å ta total kontroll over kiosk og renhold. Thomas Skripeland som var der ved siden av Aud gjennom det hele. Til Solveig som kunne avløse og stille opp i kiosken. Oddbjørn Skripeland for å håndtere innkjøp av alt vi behøvde og hjelpe til der det trengtes. Tuva og Tobias som hadde enorm kontroll på loddsalget og bidro enormt til inntekter. Kjetil Schau for hans utrolige gode humør, initiativ og muligheten til å løse alt som dukker opp. Torstein Wallace for arbeidsmengden og å hjelpe til overalt hvor det behøvdes. Rolf Mjåvatn for gavene til auksjonen og arbeidsmengden. Hans Petter Haugland for å stille opp og påta seg ansvaret for å rydde både sent og tidlig. Til min kone Anne Skripeland, datter Elise Skripeland og sønn Alexander Skripeland for å hjelpe pappa og stille opp når han trengte det. Til Univern, Transport-Service, BF-Auto, Mekonomen, Auto-Car og Opel Norge for pengegavene som gjør dette mulig. Til Hove Leirsenter som ga oss denne utrolig flotte plassen. Og til enda flere som gjorde dette mulig, men som jeg ikke rekker å nevne her. Vi ses neste år!

Restaureringsprisen 2017

1937 ble den bruktimportert til Norge og ble kjøpt av Tor Høgås på Åsheim i Oslo den 29 mai i -37 På registreringsnummer A- 21667, som og i dag er registreringsnummeret på bilen.

 1 1

Bilen har understellsnummer U-16 som er veldig lavt nummer.

Den ble solgt videre til Trygve Aas i Årbøl den 01.07.49 som solgte den videre til Johann Sjurseth, Vang i Hedemark i 1951.

Deretter til Hans Wallbeck, Oppsalstulet 3, Oslo i 1954.

Noen måneder etter ble bilen overtatt av Magda Wallbeck i Arendal. (kanskje kona til Hans etter at han døde i 1954, Noen som vet dette??)

Magda var den siste som hadde denne bilen registrert på veien til 12.07.1963 da den ble avskiltet.

Deretter ble den solgt videre til en som het Lund i juli 1963, som ikke registrerte bilen men vi finner ikke ut hvem dette er noe mere??

Den 04.08.1963 ble den solgt til Martin Sandeland i Arendal, som drev slakterbutikk i byen, men som heller ikke registrerte bilen.

Han eigde bilen til Frank Ottesen kjøpte bilen den 17.01.1978. Hvordan Frank kom over bilen er jeg ikke sikker på, men kanskje han fant den i et blad? Frank hadde store planer med bilen siden dette er en skjelden bili Norge men tiden gikk og når han skulle sette i gang med restaureringen var det ingen han kunne henvende seg til verken med delekjøp eller data og råd om bilen. Han ringte så til GM Norge, men heller og de kom sammen sammen allerede i ingen der visste noe å kunne hjelpe han der.

Han kontaktet så Sveinung Lie i 1981 og de kom sammen og startet et register for Opel i Norge. Men som kjent kom ikkke dette i gang før i 1983 da Opelregisteret ble stiftet. Hva som skjedde vet jeg ikke men bilen ble lagret bort i en løe som etter en tid ble solgt til en nye eier. Da Frank skulle se etter bilen så var bilen dratt ut og sto under åpen himmel, med diverse deler strødd rundt overalt av den nye gårdseieren. Da forsvant endel deler for alltid som hørte til bilen og Regenten ble fraktet til Harald Holtedahl i Holtedal ved Fetsund. Bilen ble stående ute her under noen trær som viser på bildene med x antall presenninger etterhvert som de ble blåst hull i de gamle for å ta så godt vare på bilen som mulig selv om den stod kommerslig til. Interiør og diverse deler ble stuet inn i en løe samme plass mens selve bilen sto ute.

Slik sto bilen når jeg hentet den i Oktober 2016. Dette var litt om forhistorien til bilen, men nå litt om hvordan jeg kom over bilen: Frode hadde snakket med Kristian Kløv på et delemarked som hadde nevnt til Frode at det sto en meget spesiell Opel som skulle selges og Kristian sa dette måtte Frode nevne meg. Noen fra Opelregisteret hadde vært å sett på bilen men ingen av de kunne tenke seg jobben med å restaurere denne bilen. Da var det en av de som kom med forslag om å kontakte meg og høre om jeg kunne tenke meg å restaurere den.

Grunnen til at Frank Ottesen skulle selge bilen og diverse andre biler var at han var blitt alvorlig syk og bilen måtte fjernes fra gården snarest. Frank hadde og storst ønske om at bilen ble restaurert til original stand og kom på veien igjen. ket jeg med Kristian Kløw, han spurte meg om jeg hadde hørt noe fra Tore Andre Hansen om bilen, men det hadde jeg ikke. Da vi var kommet hjem tok jeg en telefon til Tore Andre og lurte på hva dette var og hva bil dette var snakk om. Da kunne han fortelle om regenten og spurte meg om jeg var intressert i å restaurere den, å få den på veien igjen. Siden Frank var innlagt på sykehus og var alvorlig syk så hastet det med overtagelsen av bilen pga eierskifte.

Da vi var på delemarked på Ekeberg i september tok Frode og jeg oss en tur til Holtedal sammen med Tore Andre og så på Regenten etter at markedet var slutt på lørdagen. Bilen så sjabbi ut der den sto under noen busker med X antall ødelagte presenninger over seg. Etter å sett over bilen og delene som lå litt her å der og med gravrustet tak og store hull i innerskjermer bak så ikke bilen så aller verst ut. Etter noen dagers betenkningstid hjemme ble det bestemt at jeg skulle kjøpe bilen og at jeg skulle hente den 14 dager senere. Pris og kjøpekontrakt ble ordnet med Frank og med Tore Andre som mellommann for salget.

Bilen ble så hentet hjem til Sveio og etter to dagers demontering ble ramme, karosseri og deler stuet bort på garasjeloftet og i "blitzhuset". Tanken var da at vi skulle pusse opp bad og soverom i huset og at bilen skulle tas neste vinter. Da dette skulle skje fikk fruen i huset "kalde føtter" for vi måtte bruke bad og soverom på loftet i mellomtiden og det nærmet seg jo vinter og da ble prosjekt bad "lagt på is" og ramme og deler ble hentet frem igjen. Da var sjauen i gang atter en gang å enda en restaureringsjobb var i gang. Dette er den 10. bilen jeg er involvert i å restaurere beregnet bilen til Frode, 9 Opler og en 1980 modell Mitsubishi Colt.

Det ble jobbet så å si hver dag hele vinteren gjennom uten en uke i februar da det ble en uke til Gran Canaria. Holdt og på å oppklare historikken på bilen i hele høst å vinter. Det triste skjedde at Frank Ottesen døde bare en måned etter at jeg hente bilen, så veldig trist han ikke fikk oppleve bilen ferdig restaurert å kjøre den på veien siden dette var en bil han hadde store planer for, men så uforutsigbart er en gang livet. Tore Andre fortalte at dattera Irën og sønnen Trygve hadde tenkt seg for å se regenten ferdig på treffet i Arendal. Jeg var nå ikke helt sikker på at dette kom til å skje, så overaskalsen var stor og følelsesladet da de plutselig sto forran meg på treffet.

De fikk seg og en kjøretur med bilen på treffet begge to og de fikk tilbudet om å kjøpe bilen om de ønsket det, men at de kunne disuktere dette i ro å mak når det paset de. Jeg har hele tiden følt at dette var et oppdrag jeg fikk , og en bil jeg restaurerte for opelregisteret og starten på registerets historie, like mye som dette var for meg. Bilen er nå lakkert svart som den var når den var ny. Bilen var beige av farge da eg hentet den og sikkert slik Irën og Trygve husket bilen fra da faren eigde den. På treffet i Arendal var det stor stas da de kom fra Agderposten og intervjuet meg om bilen, bare synn jeg ikke fortalte da at bilen hadde hatt to til tre eiere i Arendal og at det var her den sisst var registret. Kan jo ikke komme på alt når en blir intervjuet. Nå må jeg si jeg ble kry da jeg fikk restaureringsprisen for denne jobben jeg har gjort, og at det nå er 3. gang jeg får denne prsien.

Først for 1952 Kapitän i 2002, og 1951 mod Blitz i 2004, og nå for Regenten. Nå vil jeg til slutt takke til alle som har bidratt til restaureringen av denne bilen og til at jeg fikk den på veien igjen. En stor takk til min sønn Frode for god hjelp, Kjell Johansen i Larvik som formidlet all kromming i Polen (cromming i polen), Per Tørresdal i SKjoldastraumen for lakkering, Anne Fosen's møbeltrekk og systue, i Haugesund for sying av seter taktrekk og dørtrekk, Per Nordby for mange fine deler. Kristian Utvik på Karmøy for justering av kardangklokke, og for god veiledning og råd. Nilsen Motor i Stavanger for overhaling av motor som ble som ny. Anders Lian, min svigersønn, for formidling og kjøp av dekker i England. Sigurd Apeland for lån av sandblåsingsanlegg i Sveio. Jon Austad for diverse deler i Skien. Til slutt vil jeg takke Tore André Hansen for formidling av salget og hjelp med kjøpekontrakt og papirer. Opelhilsen. Jan Apeland, Sveio.

En artikkel fra: Irén Adams, født Ottesen Jeg ønsker å komme en stor takk til alle som var på Opel-treffet.

Det var med blandete følelser vi satte turen mot Hove, det første treffet etter at Pappa (Frank Ottesen) gikk bort. Jeg hadde ikke vært på Opel-treff siden Morokulien i 1986, men i år hadde jeg et sterkt ønske om å være med da jeg hadde hørt rykter om at det skulle komme en 33-modell Regent som Pappa hadde hatt, og fra å ha sett den ha stått utallige år ute, til ferdig restaurert på ca et halvt år. Det spesielle med Regenten er at den bare er laget i 800 eksemplarer, men en annen sak er at denne bilen nok er grunn til at han fikk ideen til Opelregisteret sammen med Sveinung Lie. Pappa kom over bilen som han kjøpte på slutten av 70-tallet. Han begynte å lete etter informasjon og deler til bilen, sendte brev til GM, men det var lite de kunne hjelpe med. Han så derfor behovet for å begynne å samle mennesker med kunnskap og interesse for Opel – resten er jo historie. Det er særlig 4 biler som han hadde et ekstra hjerte til. En 54 Olympia Rekord, som min bror, Trygve Ottesen har, en 61 Kapitän, som jeg pusser på, en Commodore C og øyenstenen Regenten.

Pappa ønsket at bilene skulle rulle på veien, og hadde planer, men livet tok ulike vendinger underveis, men Regenten lå der i framtidsdrømmene hans. Når han ble syk, satte han Tore- André Hansen på saken med å finne noen som fullføre han store ønske. Dessverre fikk han aldri oppleve det, og det var veldig sterkt å treffe Jan og Frode Apeland som har bruk mangfoldige timer på Pappas drøm og har gjennomført hans ønske, til tross for at de aldri møtte han. Den kjærligheten de har lagt i bilen er like unik som bilen i seg selv. At de greier å få den eldste bilen og den i dårligst stand, først på treff sier sitt. Olympiaen og Kapitänen kommer etter hvert. Opel-folket er like hyggelige og inkluderende som jeg husker det fra tidlig ungdom, og det er flott å se at Pappas tanker og visjoner lever i beste velgående. Målet for neste år er å kunne stille med egen bil, men det er en bil som det bare skal være kos med, så jeg stresser ikke. Tusen takk for i år og sees igjen neste år.